Jeg lover: ”Jeg skal ikke hoppe over hjernetreningen en hel uke flere ganger!” (Innlegg 7)
Jeg har holdt på med den spesielle hjernetreningen siden januar i år. (Se tidligere innlegg). Tre ganger ti minutter daglig. Klinikk for Alle Nevrosenter i Stavanger kaller det ”Funksjonell nevrologisk rehabilitering”. En uke i sommer ble det i praksis vanskelig å få trent, og jeg lot derfor være. Det angrer jeg på og har lovet meg selv at det ikke skal skje igjen! For uken etter kom reaksjonen.
Jeg lærer så lenge jeg tør å utfordre meg selv, og jeg utfordrer meg selv ganske ofte. Ikke minst for å sjekke balansen mellom aktivitet og hvile. Er det noen bedring?
HAR VÆRT FLINK TIL Å HJERNETRENE
Jeg har vært flink til å gjøre hjerneøvelsene daglig. Det er bare dagen jeg arbeider på Sunnaas sykehus som brukerkonsulent jeg ikke hjernetrener. Enkelte dager har det også hendt at en av de tre øktene har vært praktisk vanskelig å få til. Men jeg har gradvis følt at min daglige kapasitet har økt og treningen har gjort meg godt. Nå kan jeg arbeide en hel dag (7,5 timer) på Sunnaas uten å føle meg utslått dagen etter. Før treningen begynte i januar hadde jeg en grense på 6 arbeidstimer. Gikk jeg over denne grensen var i praksis dagen etter ”ødelagt” på grunn av økt trettbarhet (fatigue).
UTROLIG VAKKERT PÅ HELGELANDSKYSTEN
I sommer var Gro og jeg invitert til noen venner i Brønnøysund. Vi tok fly til Trondheim og Hurtigruten på dagtid til Brønnøysund. En utrolig vakker sjøreise, og vi var fremme hos våre venner halv ett på natten. I og med at vi skulle mye frem og tilbake og også være en del i båt, hadde jeg bestemt meg for å legge igjen PCen hjemme. I en av de daglige øvelsene er jeg avhengig av denne. Vi bodde hjemme hos moren til en av mine venner, og jeg tenkte at jeg ikke ønsket noe ekstra fokus på at jeg hadde hatt hjerneslag og derfor var nødt til å gjøre mine daglige øvelser. Så jeg bestemte meg rett og slett for å la være.
FIKK MED MEG DET MESTE
Og alt gikk fint hele denne ferieuken. Våre venner, som kjenner min situasjon godt, hadde mye de ville vise oss. Og jeg hang med på det meste. Bare en gang sa jeg at jeg måtte ha litt lavere tempo. Så en dag, da vær, vind og bølger var på vår side tok vi en lang båttur ut til et såkalt dunvær, Skjærvær, på en øy lengst ut blant Vega-øyene. (Se bildet.) Fantastisk, her har de drevet sanking av dun fra ærfugl gjennom generasjoner, og på grunn av dette står Vegaøyene på Unescos verdensarvliste. Mange flotte inntrykk på denne turen og vi kunne se helt til De syv søstre.
VILLE IKKE VALGT ANNERLEDES
Jeg ville ikke ha unnvært denne turen til Helgelandskysten og takker våre gode venner for en minnerik uke. Og det at jeg ikke hjernetrente gjorde også at jeg hadde fullt fokus på å ha ferie. Å slippe å tenke på mine egne utfordringer var rett og slett deilig.
SÅ FIKK JEG REAKSJONEN
Vi dro ganske raskt videre til vårt sommersted i Kragerø, et sted der jeg finner roen ganske raskt. Jeg begynte med hjernetreningen igjen og hadde ellers fred og ro rundt meg. Og jeg tok noen padleturer og jogget litt. Men jeg merket at batteriene var tomme, og de ble nesten enda tommere i dagene som fulgte. Denne reaksjonen kjente jeg igjen fra januar, da jeg startet hjernetreningen. Først etter en uke var jeg i balanse igjen.
TOTALT SETT EN FLOTT FERIE
Min konklusjon er at hjernetreningen er som fysisk trening. Etter en pause blir man satt tilbake, musklene i kroppen trenger kontinuerlig trening. Og også "hjernemuskelen" er avhengig av dette. Har jeg mulighet til å starte treningen igjen etter en pause uten å ha mye ellers på agendaen, kommer jeg kanskje til å gjøre samme valg som denne sommeren. Men jeg tror ellers ikke jeg velger ”å skulke” treningen flere ganger. Kanskje jeg kan spørre Kim på Klinikk for Alle Nevrosenter om et ”ferieprogram” som er lettere å få til i praksis?
FORTSETTER Å UTFORDRE MEG SELV
Onsdag i forrige uke hadde jeg konsert på Sunnaas. Jeg hadde med seks av musikerne fra platen min, ”For store sko”. Dette var den onsdagen alle musikerne kunne, derfor ble denne dagen valgt, selv om jeg dagen etter skulle fly til Mo i Rana for å holde foredrag. Jeg måtte opp halv fem for å rekke flyet, og var avhengig av flybytte i Trondheim. Fredag kveld var jeg hjemme igjen, etter også å ha fulgt opp en pasient fra Sunnaas som akkurat hadde kommet hjem til Mo i Rana etter et rehabiliteringsopphold.
BLE DET FOR MYE DENNE GANGEN?
Jeg sitter alene på hytta på fjellet nå. Da jeg før sommeren hadde gjort avtalene for forrige uke, så jeg at dette kanskje ble i overkant av hva hodet mitt kunne tåle. Derfor bestemte meg med en gang for å sette av noen dager på hytta, alene, uken etter. Og her jeg nå sitter, etter å ha kommet opp i går, kjenner jeg at kreftene raskt vender tilbake. Men jeg erkjenner også at det er unntaksvis at jeg bør ha så krevende uker som den jeg nå opplevde.
MÅ OGSÅ GREIE Å SI NEI
Om en stund skal jeg holde foredrag for rehabiliteringstjenesten i Stavanger. Jeg fikk spørsmål om et tilsvarende foredrag den samme uken i Tromsø, men var ”flink” og presenterte mine utfordringer og spurte pent om å få komme nordover neste år. Jeg håper de ikke glemmer meg!
Nå er jeg litt stolt over å ha sagt nei.
En ting til slutt: Fremover skal jeg ha like mye fokus på å trene hjerne som kropp.