Etter ferien ”rømte” jeg igjen til steingjerdet mitt på fjellet. Og fikk ladet batteriene.
Jeg synes fremdeles det er rart. Etter en flott sommer, den fjerde i rekken etter at jeg fikk hjerneslag, kjente jeg også denne gangen at jeg trengte tid helt alene. Jeg greier fremdeles ikke å full-lade batteriene min når dagene er fulle av nye inntrykk og jeg har menneskene jeg er mest glad i rundt meg hele tiden. Sånn er det, og det må jeg og mine nærmeste leve med.
Etter den første sommeren gjorde dette meg trist. Jeg tenkte det fikk være måte på egoisme. Og jeg hadde jo tross alt bare slappet av sammen med de jeg er mest glad i! Men hovedsaken, både for meg og mine nærmeste, er at jeg har mest mulig overskudd. Jeg vurderer selv min kapasitet til å være under halvparten av det den var før slaget.
Når hverdagen er forutsigbar og jeg kan koble inn autopiloten, tappes batteriene saktere enn når mye er nytt og dermed krever mer oppmerksomhet og kapasitet. Denne økte trettbarheten (fatigue) har jeg brukt lang tid på å bli kjent med og vet omtrent hva jeg bør gjøre og ikke gjøre for å utnytte batteriet mitt på best mulig måte. Men jeg ønsker også å utfordre meg selv og få nye impulser – og å være 100% tilstede i det jeg gjør.
MINDFULLNESS PÅ MIN EGEN MÅTE
Jeg er glad i å arbeide i hagen. Ganske tidlig fant jeg ut at hodet mitt fikk hvile og restitusjon når jeg på forsommeren daglig tok en økt og fjernet blomstrende løvetann i gressplenen. Jeg gikk inn i en meditativ tilstand der tankene vandret fritt, mens jeg bøyde meg ned fra blomst til blomst. Og jeg merket at denne tanketomme aktiviteten ga meg ro og overskudd, ikke ulikt hva mange opplever ved bruk av ulike mindfullness-teknikker.
For to år siden bestemte jeg meg for å lage et steingjerde rundt deler av tomten på hytta på fjellet. Vi setter pris på sauene som går rundt og beiter, men når de spiser opp alt av vakre fjellblomster og skiter ned terrassen og området rundt hytta, så fant vi ut at nok var nok.
Da hytta ligger på en morenerygg full av vakker stein, bestemte jeg meg for å starte mitt 10-års prosjekt – nærmeste området rundt hytta skulle få et vakkert steingjerde. Men prosjektet skulle vise seg å være gjennomført på kun to år.
FANT ROEN I ÅR IGJEN
Jeg tenkte ikke ”mindfullness” da jeg startet arbeidet med gjerdet. Men ganske raskt fant jeg ut at dette tanketomme arbeidet ga en slik meditativ opplevelse. Og det er arbeid jeg kan holde på med i timevis. ”Se etter en vakker stein, få den opp ved bruk av et spett, bære eller rulle steinen frem til gjerdet, løfte den på plass, ta en slurk vann, se etter en ny stein…”
Arbeidet er også fantastisk god, fysisk trening. Jeg blir sterkere og trener samtidig balanse og koordinering, noe som er en nødvendighet for meg etter skaden. Men å trene på slike ferdigheter på treningsstudio orker jeg ikke mer enn en halv time av gangen.
KJENNER NÅR JEG BØR DRA Å BYGGE MER STEINGJERDE
Jeg er blitt godt kjent med mine egne muligheter og begrensninger. Når jeg kjenner at batteriet går på sparebluss, er jeg nok ikke den mest interessante bidragsyteren i samtalen rundt middagsbordet. Lunten min kan være i korteste laget eller jeg melder meg litt ut og blir stille og innadvendt.
Jeg har blitt flinkere til å synliggjøre mine behov, og kan nå si: ”Det har vært litt mye for meg en tid nå, og jeg kjenner meg sliten. Er det i orden at jeg drar på hytta alene?” ”Å ja, reis du,” kan en i familien si med et smil. De skjønner at jeg har mine spesielle måter å lade batteriene på og vet at jeg kommer tilbake med overskudd og kan være mer tilstede i hverdagen igjen.
HVA ER DIN FORM FOR MINDFULLNESS?
Jeg har funnet noen aktiviteter som bidrar til at jeg finner roen og får mer overskudd. Mange har glede av å lytte til musikk eller spille selv, fotografere eller male. Hva gjør du? Benytt gjerne sjansen til å kommentere dette blogginnlegget med dine egne erfaringer.