Forrige uke strakk jeg strikken litt for langt. Men angrer jeg?

Med jevne mellomrom tester jeg ut kapasiteten min – frivillig eller ufrivillig. Forrige uke ble et frivillig maraton som jeg var spent på hvordan skulle ende. Jeg holdt foredrag og forelesninger og hadde møter alle dager i uken. Men jeg pustet dypt inn og gikk på med krum hals, selv om jeg visste jeg ikke ville få noen hviledager. Og hviledager har vært nødvendige tidligere slik at batteriene mine kunne lades optimalt.

MANDAG. Var i møte i arbeidsgruppen på Fylkessykehuset i Akershus (Ahus), der jeg er brukerrepresentant. Vi arbeider med å lage et kursopplegg for helsepersonell i pasient- og pårørendekommunikasjon (helsepedagogikk) for sykehusets avdelinger og for omkringliggende kommuner (se tidligere blogginnlegg).

TIRSDAG. Holdt foredrag og ledet samtalegruppe på Fram helserehab (Rykkinn) om likemannsarbeid. Brukere med hjerneslag var målgruppen.

ONSDAG. Holdt forelesning på Høgskolen i Oslo for 2. års fysioterapistudenter. Direkte videre som foreleser sammen med ergoterapeut og lege fra Sunnaas sykehus, for fagpersonell på Statens senter for epilepsi (Sandvika).

TORSDAG. Holdt foredrag på Lommedalen og Bærums verks seniorsenter.

FREDAG. Var invitert til møte hos Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, som i sterkere grad ønsker å trekke pasienter inn i sitt arbeid. Deres hovedmålgruppe er helsepersonell.

Måtte velge bort alt annet

Hva har jeg lært av denne uken? Det viktigste var at jeg greide å gjennomføre. Det er jeg stolt over. Men jeg måtte velge bort alt annet som kunne tappe batteriene mine. Alle kveldene hadde jeg «fri», dvs. gjorde minst mulig. Jeg fikk trent fysisk tre ganger, noe som var avgjørende for at jeg greide å gjennomføre. Og jeg fikk slappet godt av i forkant av hver utfordring og hadde tid til å roe meg rett etterpå. Nå i helgen har vi ingen avtaler og tar ting som det kommer.

Men det gikk utover noe. Jeg var ganske sikkert inne i min egen boble denne uken og hadde lite å bidra med i forhold til mine nærmeste. Praktiske gjøremål hjemme hadde jeg også mindre fokus på.

Var det verdt det?

Uken ble for slitsom. Så den skal ikke få danne standarden for ukene fremover. Men det var verdt det. Jeg vet nå at jeg kan gjennomføre en slik maratonuke – men med lange mellomrom. Og det ble en seier. Jeg mestrer stadig nye utfordringer, tar skritt for skritt og håper jeg kan motivere andre til å tørre å utfordre seg selv. Men det krever mot og krefter – og at du har noen rundt deg som heier på deg.