Varsellampen begynte å lyse ”OVERLOAD” allerede før julaften. Hva skulle jeg gjøre?
Det er noe spesielt med julen. Alle har forventninger. Og tradisjoner skal følges. Jeg visste at vi la opp til mer trøkk denne julen enn sist, men jeg gikk inn i det med åpne øyne. For hva var vel det verste som kunne skje? Jeg kom sikkert til å trenge mer hvile innimellom. Jeg ble allikevel overrasket over hva som skjedde nå drøyt syv år siden mitt hjerneslag.
Alle våre tre barn har flyttet hjemmefra, så hverdagene pleier å være rolige for Gro og meg. Nå ballet det raskt på seg. Datteren vår, Ellen, kom hjem fra studier i midten av desember, for å jobbe på et Bo- og behandlingssenter. Vi ble enige om at hun skulle skrive en lapp på kjøkkenet når hun skulle ha vakter, slik at jeg visste når hun skulle ha middag og når hun skulle tidlig på jobb. Med en slik detalj på plass hadde jeg foreløpig god oversikt.
FULLT HUS LENGE FØR JUL
I begynnelsen av uken før julaften kom min eldste sønn, Mads, med sin forlovede og lille sønn (8 måneder). De skulle bo hos oss helt til vi sammen skulle ta noen dager på hytta vår på fjellet i romjulen. De skal flytte fra Ålesund til Oslo til sommeren, har akkurat kjøpt leilighet her, og var opptatt med å overta leiligheten. De hadde det også travelt med å leie den ut for månedene før de selv kan flytte inn. Litt stress for dem, og det påvirket også mitt hode.
Mitt barnebarn er, selvfølgelig, en fantastisk fyr. Men jeg merket fort at forutsigbarhet fremdeles er veldig viktig for meg. Og med et barnebarn er svært lite forutsigbart. Jeg ble også mer oppmerksom på at stemmeleiet til samtlige går opp (!!!) når man snakker med et lite barn - og volumet øker.
JEG KUNNE IKKE SLIPPE UNNA
Min varsellampe begynte så smått å lyse. Og jeg innså at jeg ikke kunne ”slippe unna”. Det var på tide å si fra.
Jeg sa først fra til Gro og vi satte oss ned med Mads og Helene. Jeg sa åpent og ærlig at varsellampen min hadde begynt å lyse og at jeg kom til å ”melde meg ut” litt av og til. Det ville kunne bety at jeg kunne virke litt fraværende eller at jeg, uten å si fra, bare kom til å trekke meg tilbake eller gå meg en tur. Alle var glade for samtalen, og de kjente igjen symptomene mine fra tidligere. Jeg følte at flere kilo ble løftet av mine skuldre og jeg hadde noen fine dager.
FIN JULAFTEN
Julaften kom. Vårt mellomste barn, Morten, hadde kommet hjem for å bo hos oss noen dager. Min søster og mann, med hund, kom for å være med oss denne festkvelden. Vi hadde en veldig hyggelig feiring og hodet mitt var med meg hele veien.
Første juledag begynte det igjen å bli vanskelig, og jeg innså at å være sammen så mange over så lang tid rett og slett begynte å bli for mye. Den beste løsningen var at Gro og jeg dro alene på hytta i romjulen. Vi hadde avtalt nyttårsfeiring hos noen nære venner, og følelsen var at jeg ikke kunne ”holde ut” helt til over nyttår.
NY SAMTALE
Igjen fortalte jeg dette til Gro, og vi tok en ny samtale med Mads og Helene. De var veldig forståelsesfulle, og vi avtalte at alle barna (nå også med Ellens kjæreste) skulle kose seg sammen hjemme hos oss, og så kunne Gro og jeg få noen dager i fred og ro på fjellet.
POSITIVT FOR ALLE
Jeg hadde vært redd for å skape dårlig stemning ved igjen å ha fokus på meg selv denne julen. Men løsningen ble absolutt positiv for oss alle.
Konklusjonen må være: Si fra før det er for sent, før det blir vanskelig. Når jeg nå er erklært 50% ufør (og får honnørrabatt!!!!), er det naturlig at jeg heller ikke klarer like mye privat. Jeg hadde gjort meg selv, og alle andre, en bjørnetjeneste ved å prøve å holde ut, smile pent og ikke si fra. Så jeg er litt stolt over meg selv og hvordan vi sammen løste det hele.
Neste jul blir det nok allikevel ikke en like ambisiøs plan. Men like hyggelig skal i ha det!