Jeg hadde en ”terrorist” inne i hodet. Når ville han slå til igjen?
Dette er et vanskelig blogginnlegg å skrive, og jeg vurderte å la være. Men jeg ønsker nå å dele med mine lesere historien om den perioden jeg var virkelig redd etter slaget. Dette gjør jeg fordi jeg nå ser at andre slagrammede jeg har snakket med har erfart tilsvarende, men mange har ikke delt historien med noen. For vi har jo overlevd. Mange av oss uten synlige skader. Så hva har vi å klage over? ”Du er jo akkurat som før!”
IKKE HØYT BLODTRYKK, IKKE HØYT KOLESTROL
Da jeg fikk slag i 2009 ble det ikke funnet noen årsak til mine tre små blodpropper (2 i lillehjerne, 1 i hjernestammen). Jeg hadde ikke høyt blodtrykk, ikke høyt kolestrolnivå. Legene lurte på om proppene kunne stamme fra hjertet. Jeg gikk på betablokkere en tid for å holde hjerterytmen nede. Dette i seg selv var en skremmende opplevelse - jeg kunne ikke gå hundre meter før jeg var utkjørt.
”HJERTET DITT ER TIPP TOPP!”
Etter tre måneder ble det foretatt en omfattende undersøkelse av hjertet mitt på Rikshospitalet. Jeg håpet at de ville finne en årsak til slaget mitt. Legen kom gledesstrålende til meg og sa at hjertet mitt var kjempebra, som å tilhøre en ung mann. Han så ingen mulighet for at blodproppene kunne ha startet i hjertet. ”Gratulerer”, var kommentaren.
DA BLE JEG VIRKELIG REDD
Først ble jeg jo glad for å være ”friskmeldt”, men så kom reaksjonen snikende. JEG BLE VIRKELIG REDD!! For hvis det ikke var noen årsak til hjerneslaget, så kunne det vel komme igjen? Eller?
Jeg har siden slaget gått på tre typer medisiner: Blodtrykksdempende, kolestroldempende og blodfortynnende. Muligheten er at mine normalverdier bør holdes lenger nede på normalskalaen, selv om det aldri er målt unormale verdier. Men var dette riktig løsning? Det kunne ingen svare meg på.
IKKE TRYGG
Jeg følte meg mildest talt ikke trygg. Jeg reiste alene på fjellet, gikk tur uten å se noe annet menneske. Tviholdende på mobilen og med nummeret til min kone klart. I begynnelsen var det vanskelig å slappe av, men å reise på fjellet var også den beste måten å lade mine reduserte batterier på. Så jeg fortsatte.
GRADVIS FANT JEG ROEN
Jeg hadde fått høre at hvis jeg ikke fikk et nytt slag innen et år, ville sannsynligheten for tilbakefall ikke være større for meg enn for resten av befolkningen. Så gradvis fant jeg roen, men tanken sitter fremdeles litt i bakhodet. Og noen artikler i Aftenposten gjorde meg oppmerksom på hvor sterk denne redselen hadde vært i meg.
JEG HADDE EN TERRORIST I HODET
Etter terrorangrepet på Utøya, 22. juli 2011, fikk vi høre om mange av tankene og følelsene til de overlevende. Rystende historier! Særlig bet jeg meg merke i tankene ungdommene gjorde seg mens de holdt seg skjult og ventet på at terroristen kunne slå til igjen. Det slo meg at jeg hadde mange av de samme følelsene mens jeg ”ventet” på om et nytt slag kunne ramme meg. Jeg var livredd! Tanken og sammenlikningen med Utøya opplevde jeg allikevel som totalt absurd. Jeg kunne jo ikke sammenlikne mitt slag med dette? Derfor delte jeg heller ikke disse tankene med noen i begynnelsen, jeg opplevde at jeg rett og slett ikke ”hadde lov” til å tenke sånn.
Nå, noen år etter, sitter jeg allikevel igjen med følelsen av at jeg hadde en intern terrorist inne i hodet mitt – som kunne slå til igjen. Og den beste løsningen var da å sitte helt i ro.
BEGYNTE HELDIGVIS Å BEVEGE MEG
Heldigvis har jeg aldri sittet i ro. Takket være dette har jeg kommet så langt som jeg har – og opplever god livskvalitet. Den viktigste fagpersonen i min rehabilitering har vært min psykolog på Sunnaas sykehus, som jeg også kunne gå til poliklinisk etter mitt 7 ukers opphold i 2011.
Har du noen av de samme følelsene som jeg opplevde, kan det være god hjelp i å dele tankene og opplevelsene dine med noen. Fastlegen kan gi henvisning til psykolog eller andre relevante fagpersoner. Familiekontorene i kommunene er også en mulighet. De skal kunne tilby et lavterskeltilbud dersom du sliter med angst og vonde og destruktive tanker.