Jeg tør å si: «Jeg har en hjerneskade!». Tør du?

Jeg husker dagen jeg innså at hodet mitt aldri ville bli det samme som før hjerneslaget. Jeg så ut som før, hadde få fysiske utfordringer, men hodet var «annerledes». På mange måter kjente jeg ikke igjen meg selv. Jeg måtte erkjenne at jeg hadde fått en varig hjerneskade – med følgevirkninger som påvirker hverdagen min. Dette har jeg heller aldri holdt skjult for mine nærmeste og min omgangskrets – og jeg har bevisst brukt ordet «hjerneskade». For meg hjelper det «å kalle en spade for en spade» for å komme meg videre i livet. 

Men jeg erkjenner at mange kvier seg for å bruke ordet «hjerneskade» når de snakker om sine egne eller andres utfordringer. Jeg opplever også at helsepersonell jeg møter unngår å bruke ordet. Hvorfor er det slik? Er det selve ordet «hjerneskade»? Er det skremmende på en eller annen måte? Gir det lite håp om bedring?

Er det bildet av monsteret fra Frankenstein (se bildet) som dukker opp på netthinnen? En person uten kontroll som kan finne på det mest absurde. Eller blir hjerneskade forbundet med en psykisk lidelse, et tema som for mange dessverre fremdeles er et tabuområde? Eller er det rett og slett at hjerneskade er noe man ikke vet hvordan man skal formidle og snakke om?

HVA ER DIN MENING?
Jeg er interessert i å høre hva du mener. Del din kommentar og mening med andre som leser denne bloggen. Forhåpentligvis kan ordet «hjerneskade» bli like naturlig å bruke når man snakker sammen som ordet «kreft». For det ordet var det også mange som lot være å bruke for ikke så mange år siden.